Ut fra denne førstesingelen er det lite som tyder på at Hell verken har mistet overskudd eller evnen til å lage en perfekt poplåt, etter at han nylig ble far for første gang! Tvert imot vitner “See Through You” om en artist som stadig ser fremover og er i konstant musikalsk utvikling.

Hør See Through You her:

wimp.no/track/19934045

itunes.apple.com/no/album/see-through-you-single/id640656123

open.spotify.com/track/4F2JJwguYSjR9HnoZfEsG9

open.spotify.com/album/1bKsAbN2VVv8xx578w29Zm

wimp.no/album/19009023

itunes.apple.com/no/album/lost-causes/id603625936

”Hun har kanskje en av landets vakreste stemmer, som er med på å gjøre albumet til en fullkommen opplevelse. Albumet trenger konsentrasjon, og man må lytte til hva som kommer ut av høyttalerne. Når man tar seg tid til det, blir man henført til det hinsidige” Gaffa (terningkast 5)                                                                                

”byr på vakker, neddempet folkpop med Almedals fløyels-stemme i sentrum” Romerikes Blad  (terningkast 5)                                                                    

“ Memory Lane er navnet på en rose. La Anne Marie Almedal få en hel bukett for dette albumet.” Fædrelandsvennen (terningkast 5)

”det er tidløs, vakker musikk som presenteres. Hennes tekster er ren poesi som kles inn i nydelig musikk  skrevet sammen med Nicholas Sillitoe”  Østlendingen ((terningkast 5)

“Tekstene – uskyldige, lengtende – forsterker den  romantiske stemningen av pittoresk høst. Vellyd.” VG ((terningkast 4)

Memory Lane finner du her:                                                                                                                                                                                                            wimp.no/album/17582701                                                                                                                                                                       itunes.apple.com/no/album/memory-lane/id568687767?l=nb                                                  open.spotify.com/album/1HplHyOyGIdUkrhYt39Y9S   http://www.platekompaniet.no/Musikk.aspx/CD/Anne_Marie_Almedal/Memory_Lane/?id=I4712008CD

wimp.no/album/17414031                                                                                                                  http://open.spotify.com/album/0pw0mxOseLsAxUqVUixrk5                                                                                          https://itunes.apple.com/no/album/splinters-single/id566861853?l=n

Årets beste album 2012  – norske kåringer:

#2 Dagsavisen (54 norske musikkjournalisters kåring)…..full av drømmeaktig retro-futuristisk godlyd”

# 2  VG ”australierne er i bunn og grunn det kreative uttaket av Beatles sine mest forvirrende og fremdeles fascinerende konsepter”

# 3  AFTENPOSTEN: ”Bak står australske Kevin Parker, som bedriver låtskriving,  arrangement og en utforskertrang på synth og gitarer som savner sidestykke i vår  ofte formelbaserte musikkvirkelighet. ”

 # 5  DAGBLADET “...på et riktig fint sted mellom Dungen, Beatles og Beach House”.

Årets beste album 2012  – internasjonale kåringer:

#1 NME Album of the Year (UK)
#1 Filter Magazine Top 10 Albums of 2012 (USA)
#1 Loud and Quiet Magazine Album of the Year (UK)
#11 Uncut’s Albums of the Year (UK)
#11 Stereogum’s 50 Best Albums of the Year (USA)

foto: Matt Saville

The past year has not only seen a huge surge in dance music entering the charts but it’s also been Ministry of Sound’s most successful year in terms of repertoire, with offerings from Drum and Bass hit maker DJ Fresh, the Nations favourite rapper Wretch 32 featuring Ed Sheeran, rising House star Porter Robinson alongside countless hits from the one and only Example.

But it doesn’t end there! As with any edition of The Annual we bring you a sprinkling of future stellar tracks that will soon be invading the radiowaves including new releases from Sander Van Doorn and Porter Robinson as well as brand new urban talent Scrufizzer, making the Annual this year’s must have dance album.

One year, one album. The Annual 2013.

På sit nye album har 35-årige Mike Andersen arbejdet og indspillet intenst sammen med en næsten helt ny musikalsk besætning, bestående af en række af de musikere fra det Aarhusianske musikmiljø, som han selv har beundret stort gennem årene. Det er derfor med stor glæde for Mike at disse

musikere har tilsluttet sig hans band og har bidraget med ny inspiration og en ny sound. Og man kan høre at spilleglæden og vitaliteten er lyslevende på dette 4. fuldlængde album, hvor Mike nu også bevæger sig ind i den “hvide mands” musik med hans coverversion af Beatles sangen “Something”, der bliver udført med stor indlevelse og med stor respekt for den mand der skrev sangen, George Harrison. Mike’s musikalske nysgerrighed og lyst til at afsøge nye græsgange har også ført til et langdistance samarbejde med de to Jamaicanske korsangerinder, Nicole “Nikki” Burt og bygayedallas, der leverer forrygende kortstemmer til blandt andet den storsvingende soulperle “You Don’t Need Me”, så vel som Nicole “Nikki” Burt synger duet med Mike på sangen “Hey Baby”. Yderligere har Mike Andersen for første gang skrevet en politisk inspireret sang “Is It All Gonna Be Okay?”, der blev til i kølvandet på tragedierne i Norge.

• “Sexy beist. Soul, støyrock og frijazz møter til trekant i himmelen” NRK Lydverket 6/6
• “Jada! – rått som sushi” VG 5/6
• “Rått parti med rått resultat” Dagbladet 5/6
• “Tala om svensk jazz stadd i utveckling, befriad från akademisk tvång, inspirerad, djärv, vital” Svenska Dagbladet 6/6
• “Neneh Cherry själv låter förlöst, frisläppt, oövervinnerlig. Som en buffalo på en äng i Skåne” Jan Gradvall, Dagens Industri, 4/5
• “Ett möte för evigheten”  Sonic Magazine 9/10
• “possessed of a fleeting magic” Pitchfork 8.0
• “Let Neneh’s gloved sensous voice stroke your knotted brow” NME 8/10
• “The Cherry Thing is quite a brilliant combination, with its creepy, freaky sound” Mojo 4/5
• “a peerless leftfield masterpiece” Clash Magazine 9/10
• “One of a kind” Vice Magazine 10/10, Album of the Month
• “A strangely enjoyable and admirable record” The Wire
• “The Cherry Thing is really good” Stereogum, Album of the Week
• “a sweet idea rendered with monstrous intensity” New York Times
• “shivering charm” The Observer
• “The “Buffalo Stance” singer’s first album since 1996 returns to the family trade with highly rewarding results” Financial Times 4/5
• “Lean,funky. sensual” Daily Mirror 4/5
• “a masterclass in controleld chaos” The Observer
• “Cherry sounds sushi raw” Fact Magazine 4/5
• “a dream come true” The Quietus
• “The Cherry Thing is more than just a welcome return.it’s an essential album” BBC

Bra vokalist med bra band, og stort sett bra låter.

Ramones er historie. Det samme er de fleste av bandmedlemmene, deriblant Joey Ramone. Han døde av lymfekreft i 2001, og hans første soloalbum ble gitt ut året etter. Med hans død tenkte nok mange at punk rocken forsvant med han. Han var en frontmann, ikke bare for Ramones, men også for New York – punken.

Her har han verken Marky, DeeDee eller Johnny bak seg. Derimot har noen av bandets venner, Joan Jett, Bun E. Carlos (Cheap Trick) og Norgesvennen Little Steven, stilt opp. Dermed blir ikke dette en Ramones-skive, men en soloskive i all sin prakt. Fire rocke-eksperter som samarbeider. Med et selvsagt unntak av Joeys karakteristiske stemme, akkordprogresjonen og trommene på noen av låtene (refrenget på What Did I Do To Deserve You er helt likt som Beat On The Brat, mens introen til I Couldn’t Sleep like gjerne kunne vært Rockaway Beach), står dette albumet ganske fritt fra Ramones. Det er selvfølgelig likheter, og man vet jo hvor fyren kommer fra. Men skiva er ganske selvstendig, til tross for disse likhetene som inntreffer med jevne mellomrom.

Dette er jo et samlealbum med uutgitte låter, og derfor blir det også mye forskjellig. Her er både akustisk, elektronisk (introen til Cabin Fever (!!!)), harde riff, enkle og enda enklere akkordprogresjoner. Den første låta, Rock’n Roll is The Answer, setter på en måte standarden for Joey Ramone som soloartist. Dette kunne vært et nyere Ramones, der de bruker mer enn fire akkorder og drar inn litt gitarsolo, noe som gjør seg særdeles bra. En annen nevneverdig låt, er Life’s A Gas, en akustisk og neddempet versjon av originalen. Jeg har vondt for å sette en favoritt av de to, men denne scorer veldig høyt.

Selv i punk rockens ånd, synes jeg noen av tekstene blir av litt for simpel sort. New York City er forsåvidt en hyggelig hyllest til hjembyen, men der halvparten av teksten går med til å synge tittelen på låta, synger han resten av tiden: «I am proud to make my home in New York City». Dette blir for det første litt lite kreativt, og for det andre litt pompøst. Merry Christmas (I Don’t Want To Fight Tonight) er vel heller ikke den beste juesangen jeg har hørt. Riktignok er det lite som minner om jul ute, men selv en kald desemberdag tror jeg ikke denne hadde dratt frem julefølelsen. Beklager, Joey. Det er flere eksempler her der teksten er av lavere kvalitet, men det er også mye bra, og som helhet er dette et veldig kult album. Ikke først og fremst fordi vi har savnet punkens pioner (og da også den originale punken i seg selv), men fordi dette er nytt og friskt, selv om det er gammelt. Det kan være bandets tolkninger av det han skrev for flere tiår siden, eller det kan være at han rett og slett var en bra musiker i seg selv. Personlig tror jeg det er en god blanding av de to, som gjør denne skiva så bra som den er.

Gode musikere gir skiva et løft, og jeg tror resultatet hadde blitt nokså annerledes uten dem. …Ya know? (tittelen kommer fra hans karakteristiske setningsavslutning) er sannsynligvis det siste vi hører fra Joey, med mindre noen skulle oppdage enda flere låter verdt å gi ut. Og jeg vil si at dette er et veldig fint punktum på hans karriere, som offisielt tok slutt for elleve år siden.

7/10 Musikknyheter.no , Kristina Hallvik